Bør staten reguleres?

Etter finanskrisen 2008 var meldingen fra verdens politikerelite klar: Det måtte bli langt flere og strengere reguleringer av finans- og banksektoren. Ingen snakket om at disse markedene hadde vært hardest regulert i mange år, og at mange av disse reguleringene nettopp bidro til den finansielle krisen (les; Fannie Mae, Freddie Mac kredittsikring og House Financial Services Committees låneregler). Jeg er ingen motstander av fornuftige og forutsigbare finansielle reguleringer, da disse markedene må underlegges statens lover og regler som alt annet i samfunnet. I disse dager har det vokst frem en ny krise, en politikerskapt gjeldskrise, og her kan ikke politikerne lenger skylde på markedet.

Vestlige statsoverhodene har kjørt verdens økonomi fast i dårlige vekstutsikter og svært mye usikkerhet i markedene. Stater har tatt opp store lån, og investert lånene i offentlig forbruk, med et ønske om at den fremtidige verdiskapningen skulle inntjene lånene og gi avkastning. Stater fungerer som er forvaltningsorgan; pengene de disponerer er enten tatt direkte fra befolkningen eller lånt slik at befolkningen må betale det tilbake på et senere tidspunkt. Vestlige stater har altså gamblet med andre folks penger i et pyramidespill basert på et ønske om ubegrenset vekst. Dette minner mistenkelig om en annen bransje i samfunnet, nemlig finansbransjen. Forskjellen er at finansbransjen forvalter kapital som de har innhentet gjennom frivillige avtaler – og som fungerer som et essensielt bindeledd for å allokere risikovillig kapital – mens statsmaktene disponerer andres midler som de færreste har autorisert, og som ofte gir lav avkastning.

Dagens gjeldssituasjon bør gi alle en åpenbaring om at man fremover ikke kan tillate våre folkevalgte å forårsake en slik krise gjennom tankeløst politisk spill. Staten kan ikke heve seg over alminnelige rettsprinsipper, der nærmest bare politikernes egen fantasi setter grensen for hvordan de kan reformere samfunnet. Av samme grunn som at vi ønsker å beskytte oss mot ulike deler i samfunnet, bør vi og beskyttes mot inkompetanse og uansvarlighet fra våre folkevalgte.

Gjennom internasjonale avtaler forpliktelser påfører nasjonalstater betydelig maktbegrensninger. Jeg går ut ifra at de aller fleste syntes det er betryggende at Norge eksempelvis kan stilles ansvarlig hvis de for eksempel bryter med ytringsfriheten eller religionsfriheten. Tilsvarende, handlingsregelen er riktig nok ikke er lovlig bindende, men fullt ut et maktpåliggende prinsipp for å unngå at våres generasjon bruker alle oljepengene på oss selv. Men hvorfor stoppe der? På samme måte som finansmarkedene blir regulert bør også staten og dets byråkratier bli regulert innenfra samfunnet. En moderne stat behøver økonomiske begrensninger, og den bør operere innenfor visse rammevilkår for å beskytte borgerne mot statlig overforbruk og for sterk sivil involvering.

Et godt sted å starte, som også burde være innlysende etter denne gjeldskrisen, bør være begrensninger på hvor stor gjeldsprosent stater kan ta opp basert på BNP. Statlige budsjetter bør alltid være i balanse; det burde være i tråd med alles etikkoppfattelse at de som benytter seg av statlige tjenester bør betale regningen via skatteseddelen og ikke sende regningen videre til fremtidige generasjoner.

Også EU bør allerede nå sette en grense for hvor stort krisefondet kan bli. Det er fullstendig urimelig overfor EUs befolkning dersom krisefondet øker grenseløst. Dette vil også legge større press på gjeldtyngede land da det signaliserer at det ikke finnes ubegrenset med nye krisepenger.

Offentlige myndigheter bør generelt reguleres på mange samfunnsområder. Eksempler på dette i Norge kan være å ha en grense for landbrukssubsidier målt mot BNP. Det stiller krav til den subsidierte part; sannsynligvis ville bønder måtte bidratt mer til den økonomiske veksten for å motta penger. Vi bør også ha en grense for statlig eierskap i næringslivet. Og det bør være begrensinger på hvor mange mennesker som kan jobbe i offentlig sektor basert på etterspørsel og hvor mange som jobber i privatsektor. Generelt bør det utarbeides mange reguleringer som begrenser subsidier til ulike formål i forhold til prestasjon og behovet i samfunnet.

Norge er i en god økonomisk situasjon grunnet oppsparte oljemidler fremfor dype lån som mange andre vest-europeiske stater. Dette bør dog ikke endre det faktum at hver krone staten bruker opprinnelig tilhører og er skapt av borgerne, og hver statlig krone må vurderes opp mot den samfunnsmessige nytten.

Dersom staten ble underlagt strengere reguleringer ville offentlig sektor blitt langt mer effektiv. Dagens samfunns økonomiske intuisjon bygger på at alt som ikke fungerer godt nok kun behøver mer skattefinansierte penger. Økt forbruk bør ikke bli en sovepute for offentlig sektor; den bør ha rammevilkår beslektet privat sektor. Dette ville antageligvis dramatisk redusert offentlig sløsing fordi at det rett og slett ville blitt vanskeligere å utelukkende øke statlig pengebruk i ineffektive prosjekter. Dette vil og virke forebyggende for å unngå en ny krise som den som utspiller seg nå.

Europeiske og amerikanske statsoverhoder har vist en voldsom inkompetanse og ansvarsløshet, og har gamblet bort fremtiden til utallige mennesker gjennom skyhøy statsgjeld. Man kan godt fortsette og snakke om reguleringer av finansmarkedene, men sannheten er at det ofte er politikerne som virkelig er de hensynsløse finansfyrstene. Staten er den aller mektigste institusjonen i hvert samfunn og den bør ikke operere uten klare rammebetingelser, staten må også reguleres.