Bjørnie på tinget

Til tross for at jeg på en god dag kun har alminnelig interesse for valget foretok jeg min egen eksklusive meningsmåling den siste uka. Utover å indikere at jeg har oppholdt meg for lenge på Blindern, viste min valgautistiske adferd at Rødt er det dominerende partiet blant yngre velgere jeg snakket med.

Med all denne metropoliske hverdagsempirien ble jeg nesten overrasket over at Rødt ikke kom over sperregrensen, som også enkelte andre (dog mindre vitenskapelige) målinger viste. Men 2,5 %, en dobling av 2013 resultatet, må likevel sies å være et brakvalg for Rød Valgallianses etterkommere.

Med unntak av kommunistene på Bistroen, er de fleste Rødt-velgerne jeg treffer ikke ihuga ideologiske. Gjengangeren er at Rødt signaliserte et regjeringsskifte som trakk Arbeiderpartiet i riktig retning. Mitt inntrykk er at ønske om en idealistisk vaktbikkje ovenfor opportunistiske sosialdemokrater fikk presedens foran konkrete saker som ulikhet, klima, trygt arbeidsliv og velferd til de svakeste.

Fra et slikt perspektiv er taktisk stemmegivning logisk. Og selv som tredjegenerasjon ikke-kommunist har jeg forståelse for tørsten etter partier som staker ut et sårt etterspurt alternativ til etablert politikk og som snakker om ideer fremfor allianser.

Derfor bør man også ta Rødts politiske ideer på alvor.

Rødt gikk til valg på intet mindre enn å ”erstatte kapitalismen”. Man trenger ikke allverdens historiekjennskap for å spekulere i hvilken institusjon som ville erstattet markedsøkonomiens organisatoriske mangfold, men for de som ønsker mindre maktkonsentrasjon i samfunnet er Rødt et snodig valg.

Med unntak av deler i SV, som prioriterer omfordeling over produktivitet, er Stortinget samstemte i sin blandingssosialisme: stortingspartiene vil skattlegge på en måte som primært maksimerer inntektene til staten. Jamfør regjeringens selvtilfredshet over av at de fikk inn tre ganger mer i skatteinntekter enn de 20 milliardene de ga i skattekutt.

Rødt ønsker derimot å bruke skattesystemet som et virkemiddel til å gradvis avskaffe markedsøkonomien til fordel for statsdrevne monopoltjenester og offentlig industri. Som de skriver i sitt program vil de å bruke ”skattesystemet og offentlige midler til målrettet å trygge og skape framtidas arbeidsplasser”.

Den fremste bekreftelsen på at Rødt for alvor ønsker planøkonomi i Norge er vedtaket om 100 prosent beskatning av inntekter over 1,5 millioner, som de tok inn i arbeidsprogrammet 2012-2017. Av åpenbart strategiske årsaker ble dette vedtaket fjernet fra programmet for 2017, men en makslønn på halvannen million var Bjørnar Moxnes sin hovedsak da han tiltrådte som Rødt-leder i 2012.

For ordens skyld kan det se ut som Rødt også har vokst litt i denne perioden, i hvert fall ifølge svaret jeg fikk fra Rødt.nos fancy chat-tjeneste da jeg spurte om hvorfor dette vedtaket ble fjernet: ”Rødt har gått inn for svært høy progressiv skatt på høye inntekter. Det er bedre med 95 % skatt enn 100 % skatt fordi med 100 % skatt vil jo ingen gi sine ansatte så høy lønn – når alt bare går i skatt!”

Med vekt på litt modning der, altså. Det er en like stor fantasiforestilling å tro at norske bedrifter – med et allerede skyhøyt kostnadsnivå – kan overleve med så høy progressiv beskatning, som det er å tro at 100 prosent skatt gir mer penger til felleskapet. Dette er inkompatibelt med enhver form for markedsorganisering fordi den bevisst motarbeider dets grunnlag, profitt og reinvestering.

Det Rødt således mener med å erstatte kapitalismen er å bekjempe kapitalakkumulering. Dette overskuddet på handelstransaksjoner utgjør grunnsteinen i et lands velstand, og er et resultat at en tung historisk prosess. Dessverre finnes det utallige eksempler på hvor raskt og enkelt det er å destruere et lands velstand – med de bunnløse sosiale konsekvenser dette medfører.

Felles for slike tilfeller er at det er én aktør som står for velstandsødeleggelsen: staten. I oljerike Venezuela sulter folk i gatene. Dette skyldes ikke primært mangel på demokrati, som norske kommentatorer fokuserer på, men fravær av økonomisk frihet.

Det er ingen land siden fremveksten av den moderne verdensøkonomien på slutten av 1800-tallet som har lyktes i å løse sosiale problemer uten utbredt respekt for private eiendomsrettigheter. Likevel er et verdibasert forsvar for økonomisk frihet omtrent fraværende i norsk valgkamp, til tross for venstresidens insistering på at skatt- og avgiftsreduksjon er synonymt med økte forskjeller og redusert velferd.

Rødts markedsføringsstrategi i valgkampen var å effektivt skjerme velgerne fra implikasjonen av deres politikk; de snakket mindre om klassekamp og mer om konkrete populistiske saker, som å bekjempe ”velferdsprofittører”, i et tilsynelatende vellykket forsøk på å etablere seg som et troverdig progressivt parti.

Det er ikke spesielt overraskende at denne politikken appellerer når de politiske alternativene er visjonsløse, mer eller mindre ”kalkulatorpartier”, for å låne Erna Solbergs begrep. Høyres strategi for å unngå kalkulatorstempelet har riktig nok vært å høylytt protestere mot helt nødvendige velferdsreformer. I deres kamp for å bli Folkepartiet – med stor f – har de blitt like økonomisk uansvarlige som Arbeiderpartiet. Et mer seriøst, men mindre, kalkulatorparti ville i så måte være å foretrekke.

Felles for stortingspartiene er dog en unison aversjon mot å ideologisk utfordre sosialismens verdigrunnlag. Det gjelder i like stor grad de borgerlige partiene som kjemper en febrilsk kamp for å unngå å fremstå som det venstresiden beskylder dem for å være.

Nå er det naturligvis slik at Rødt ikke vil kunne revolusjonere norsk økonomi, også om mine venner hadde bestemt Stortingets mandatfordeling. Men partiets styrket posisjon vil likevel kunne bidra til en mer usosial politikk gjennom at staten sentraliserer mer ressurser på bekostning av produktive, lønnsomme organisasjoner.

Dette gir færre muligheter til de 700.000 menneskene, nesten en fjerdedel mellom 18 år og 66 år, som allerede står utenfor arbeidslivet. Den uunngåelige konsekvensen av Rødts politikk er en intensivering av menneskers avhengighet til myndighetene, hovedoppskriften på økt sosial ulikhet i Norge.

Men så fremt ingen partier tar dette såkalt utenforskapet på alvor, og samtidig sørger for kontroll over offentlig utgifter for å sikre Norges fremtidige velferd, vil oppslutningen rundt lettvinte retoriske løsninger styrke seg.

Valgseier til tross, på lengre sikt gjør de borgerlige partiene seg en stor bjørnetjeneste. Fraværet av seriøse ideologiske diskusjoner skaper et unyansert syn på sosialismen. Selv blant Rødt-velgere oppfatter mange planøkonomi som ganske virkelighetsfjernt, men i det minste representerer ideologien moralske idealer – som den etablerte kapitalismen formodentlig undergraver.

Økende kognitiv dissonans mellom moralsk oppfatning og økonomisk system kjennetegner den politiske tilstanden blant unge i vesten i dag, med prestasjonene til Bernie Sanders og Jeremy Corbyn, anledet av nettopp ung entusiasme, som de fremste internasjonale eksemplene. Denne dissonansen styrkes av politikere på venstre- og høyresiden som fremmer en kollektivistisk moral men likevel fører en tilsynelatende ”nyliberalistisk” politikk.

Oppfatningen om at markedsøkonomien bygger på kortsiktig egoisme skaper en utbredt holdning om at vår tids store utfordringer kan løses kun i kraft av at man får inn ekte idealister ved makta, spesielt når massedemokratiet fremstår noe antikvarisk, falsk og kynisk maktsøkende. Men hvis de moralske ideene ikke er virkelighetsorienterte, er politisk dobbeltmoral langt fra den største utfordringen. Dogmatisk tiltro til ideer som kun bidrar til at politikernes makt blir mer dominerende i samfunnet vil heller ikke løse denne problematikken.

Det er ikke slik at jeg er udelt negativ til Rødt på tinget. Moxnes er en saklig politiker, og til en viss grad vil partiet kunne oppfylle en trengt vaktrollefunksjon, spesielt i tilfeller der offentlige subsidier beriker de priviligerte.

I en politisk situasjon der Rødt får utstrakt spillerom til å sette den moralske agendaen blir imidlertid deres etiske premiss svevende i skyggen bak partiets solidariske retorikk. Rødts arbeidsprogram er intet mindre enn en de facto avvisning av retten til eiendom. Hvis dette mot formodning reduseres til en kalkulatorutredning, er årsaken at den politiske diskursen har neglisjert at eiendom utgjør fundamentet i den vestlige sivilisasjon.

En undergraving av eiendomsretten, undergraver samtidig premisset den bygger på: menneskets eierskap over seg selv. Hvis staten står fritt til å konfiskere opp i mot hele resultatet av innbyggernes mentale og fysiske anstrengelser, skapt i frivillige felleskap, har vi heller ikke frihet over vår egen kropp og hjerne.

Dette menneskesynet, som reduserer folk til en brikke i et dominerende statsmaskineri, er årsaken til at sosialistiske eksperimenter bestandig ender i autoritære regimer. I Norge ender vi sikkert kun opp med å forfalle på kommende pensjonsforpliktelser.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s