Fra ideologi til kollektivistisk vold

Hvordan kan ideer, dogmer og prinsipper dominere menneskers tankevirksomhet og, i ytterste konsekvens, resultere i aktivistiske personligheter som engasjerende støtter opp om institusjonell politisk massevold?

Individer som både formet og ble forført av kommunismen og nasjonalsosialismen sto bak forbrytelser mot menneskeheten i det tjuende århundre som i omfang overgår de fleste voldelige begivenheter i historien. Denne teksten foretar en komparativ analyse av disse to ideologiene, med utgangspunkt i Nazi-Tyskland 1933-1945 og den russiske Sovjetrepublikken mellom 1917-1954. Fokuset er imidlertid ikke på Nazi-Tyskland og Sovjet-Russland, men på det sosiologiske fenomenet disse totalitære prosjektene representerer på bakgrunn av ideologenes teorigrunnlag.

Kommunismen og nasjonalsosialismen blir ofte, både i akademisk og alminnelig oppfatning, betraktet som filosofiske motpoler. Dette er imidlertid en overfladisk og politisert fremstillelse av ideologiene: det eksisterer sterke likheter mellom kommunismen og nasjonalsosialismen, også utover deres anti-demokratiske, altoppslukende og revolusjonære idégrunnlag. Kamporienterte og totalitære ideologier representerer mer enn skrivebordideer; de representerer noe dypt menneskelig – søken etter idealer, utrykt i sin mest frastøtende form i Nazi-Tyskland og Sovjet-Russland – som denne teksten forhåpentligvis klarer å berøre.

En nyttig metafor for å forstå hva ideologi er, samt essensen i totalitære doktriner, er å forestille seg et byggverk. Hvorvidt man anser Eiffeltårnet som estetisk storartet eller som en begredelig stålmasse avhenger av hvordan man allerede oppfatter virkeligheten. Vi er sårbare ovenfor språkets påvirkningskraft nettopp fordi vårt verdensbilde konstrueres i samspill med de dominerende ideene i det aktuelle samfunnet. Kollektivismens farligheter oppstår som følge av at det ideologiske rammeverket er skrevet i stein, og metoden for innpass i dette moralske felleskapet er gjennom underkastelse av den etablerte idékonstruksjonen.

Ideologi og begreper – byggverk og byggsteiner
En ideologi kan i enkel forstand formuleres som en helhetlig og sammenhengende måte å betrakte verden på. Hvis man legger en implikasjon av dette til grunn, kan det argumenteres for at ethvert menneske med et sett antagelser om hvordan virkeligheten fungerer, samt formeninger om rett og galt, har en ideologi.* I kraft av at et menneske ikke kan tvile på all den kunnskap man blir presentert for, vil man heller ikke kunne ha en klar forståelse av alle elementene som utgjør ens helhetlige tenkemåte.

Dette kan sammenlignes med et byggverk. Ved å se et byggverk kan man slå fast at det eksisterer selv om man ikke har kjennskap til alle byggesteinene som utgjør helheten. Dogmatiske politiske ideologier har, i likhet med de fleste konvensjonelle religiøse verdensanskuelser, fastlagte byggesteiner som man er nødt til å adoptere i sin helhet for at byggverket skal være fullstendig, altså for at ideologien skal gi et tilsynelatende korrekt bilde av virkeligheten, både vitenskapelig og moralsk.

Selve byggesteinene i ideologiske doktriner og prinsipper er begrepsapparatet, den menneskelige metoden for å avgrense og kategorisere naturlige og abstrakte fenomener. Begreper er et sosialt redskap for å forstå og kommunisere informasjon om virkeligheten som har oppstått og utviklet seg som et kollektivt nettverk for å fremme menneskelig overlevelse. Omtrent alle mennesker tar imidlertid del i en form for ideologisk konkurranse**; vår måte å forstå verden på blir intuitivt del av vår identitet og denne forstås hovedsakelig gjennom erkjennelsen av annerledeshet til ulike identiteter, noe som skaper en distanse til «de andre»***. En intellektuell kamp mellom konkurrerende ideologier – slik som kommunismen og nasjonalsosialismen – utspiller seg primært om å vinne betydningen av begreper og om å tilpasse begrepenes betydning slik at de fremmer deres egen sak.

Fra et historisk perspektiv er det formodentlig i Russland og Tyskland i første halvdel av det tjuende århundre at henholdsvis kommunismen og nasjonalsosialismen har stått sterkest og fått størst oppslutning, både blant befolkningen og som politisk gjennomføringskraft.[4]Dette var samfunnsprosjekter som hadde som formål å implementere et omfattende ideologisk teorigrunnlag og verdisett til praktisk politikk. I forsøket på å realisere disse samfunnsprosjektene så man åpenbare tilfeller av hvordan den ideologiske kampen utspilte seg i form av en kamp om begrepenes betydning. Dette kan for eksempel illustreres med Hitler sin omtalte av jødene som ”profitører” eller Lenin sin omtalte av jordeiere som ”Kulakks.” I en slik sammenheng er det er innlysende at karakteriseringen som ble benyttet av Hitler og Lenin var gjennomtenkt og allerede assosiert med andre ladede begreper. Begreper som ”profitt” og ”landeiere” ble i utgangspunktet oppfattet sterkt negativt da de ble anvendt av Hitler og Lenin, og formodentlig forbundet med begreper som ”utbytter”, ”sleiping” og ”kjeltring. Parallelt til at man må benytte ord i definisjonen av ord, knytter man assosiasjoner til begreper. I praksis fungerer begreper som et gigantisk nettverk av, ikke bare intellektuelle, men også emosjonelle oppfattelser av virkeligheten.

I essayet Ydmykelse, ydmykhet og demokrati diskuterer sosialpsykologien Evelyn Lindner menneskets iboende trang til å kontrollere sine omgivelser. Lindner sin ukontroversielle påstand kan formodentlig demonstreres ved det faktum at de aller fleste ikke vil verdsette en tilværelse der man er en passiv tilskuer til sitt eget liv. Menneskets trang til å påvirke sitt eget liv begrenser seg ikke til sine strengt personlige anliggender; mennesket er også et sosialt og moralsk vesen som også ønsker å påvirke de samfunnsrammene det lever i. Disse aspektene kan nærmest forstås som tilsvarende fenomener. Ønske om å forandre og påvirke egen virkelighet begrenser seg naturligvis ikke til opptredener som politisk deltagelse; menneskets underleggelse av naturen, kriger og maktkamper illustrerer menneskets ønske om innflytelse over eget liv og egne samfunnsrammer er like iboende som menneskets trang til overlevelse. Språket spiller en helt sentral del i dette, som Lindner utrykker:

Ved å tilskrive ting ord tvinger vi omverdenen inn i våre språkkategorier. Språket er kanskje menneskehetens første bruk av å «trykke ned noe» eller å gjøre noe til et objekt for vår dominans. Ordet begrep viser dette; det er med be-«greper» at menneske «griper verden»[5].

I studium av politisk massevold er språket helt sentralt. Politisk massevold har i de aller fleste tilfeller oppstått som følge av totalitære ideologier, best eksemplifisert med nasjonalsosialismen og kommunismen. Totalitære ideologier kan muligens best forstås som et definert felleskap, og som konsekvens, må noen falle utenfor dette felleskapet. Dermed blir språkkategorisering et essensielt redskap for å avgrense ”oss” fra ”dem”, og ved å spre negative assosiasjoner til fienden. Formodentlig kan man hevde at det ”kapitalister” er for kommunismen, er tilsvarende det ”jøder” er for nasjonalsosialismen. Kapitalister og jøder ble i Sovjetunionen og Nazi-Tyskland gjennomgående omtalt som ”parasitter”. En ”parasitt” er som kjent en organisme som overlever ved å snylte og suge ut arbeidet til en annen organisme, i dette tilfellet ”arbeiderne” eller den ”ariske rase”. Dersom disse assosiasjonene fester seg, vil bare det å høre ordet ”jøde” eller ”kapitalist” vekke frastøtende følelser.

Man kan argumentere for at språket både er det redskapet som har best potensialet til at mennesker kan påvirke sin egen fremtid, men også det redskapet med størst potensialet til å undertrykke og begrense andre mennesker. Lindner formulerer dette godt når hun sier at«hvert individ både en passiv språklig formidlingsinstans for ‘der Zeitgeist’, men også en aktiv skaper av en ‘tidsånd’»[6]. Tilsvarende henvender ideologiske oppsving seg til det Lindner kaller for «skaperen av tidsånden oss» – aktører som ønsker å styre fremfor å bli styrt. Det er muligens på dette grunnlaget man kan forklare kommunismen og nasjonalsosialismens folkelige suksess i det 20.århundre; de ga et løfte om kontroll over egen tilværelse – arbeiderklassen og rasen skulle styre fremfor å bli styrt.

Selvet, omgivelsene og forestillingen om Godt og Ondt
Analogt til at språket bærer med seg en iboende kulturelt farget anvendelse, utvikler mennesket seg kontinuerlig i samsvar med sine omgivelser. Mennesker tilpasser seg den virkeligheten man blir presentert for og de slutningene man danner er basert på tidligere innflytelser. Nazi-Tyskland og Sovjetrepublikken er formodentlig eksempler på fenomener som skiller seg ut i kraft av omfanget på befolkningens manglende selvstendighet i søken etter å skape sin egen politiske identitet og vilje til å forme egen fremtid. Dette skyldes formodentlig at totalitær tankegang er preget av konsekvent ensretting; tankeavvik oppfattes som en umiddelbar trussel mot ideologiens formål.

Det kan hevdes at det var gitt at tyskere og russere til slutt ville ta til seg totalitære ideer som følge av den massive påvirkning og presset fra eliter i Nazi-Tyskland og Sovjet-Russland til å innrette seg etter kollektivets og nasjonens interesser. Følgelig kan man trekke slutningen om omgivelsene primært skapte denne uniformerte tangegangen, mens at de fleste borgere i mer liberale, demokratiske og pluralistiske samfunn nærmest blir vaksinert mot å forme ens egen identitet uten selvstendig refleksjon. Så simpelt er det imidlertid ikke.

Forestillingen om godt og ondt som en avgrenset dikotomi er utbredt i etisk, religiøs og politisk tenkning. Dette er, for eksempel, også en typisk fremstilling av andre verdenskrig mellom De allierte og Aksemaktene og mellom vesten og USSR; de vestlige maktene står for det gode, mens fienden står for det onde. Psykologen Daniel Kahneman beskriver i boken Thinking Fast and Slow hvordan mennesket, gjennom et behov for å simplifisere vår virkelighetsanskuelse, skaper et absolutt skille mellom det som oppfattes som godt og det som oppfattes som ondt. De aller fleste som hører setningen ”Hitler elsket hunder og små barn” vil føle en viss form for kognitiv dissonans, uavhengig av hvorvidt påstanden faktisk stemmer.[7] En slik fremstilling strider mot vår elementære forståelse av Hitler som ond, og vi oppfatter det dermed som motstridende at gode elementer kan attribueres til et slikt monster.

I den virkelige verden er det klare skillet mellom godt og ondt som man gjerne anvender langt mer komplekst enn det vi liker å tro. Dette demonstreres godt i Zimbardos fangeksperiment – et tilfelle hvor ressurssterke mennesker som er vokst opp under demokratiets trygge rammer endrer sin adferd radikalt når man blir presentert med en ny virkelighet. Sosialpsykologen Phillip Zimbardo forsøkte nettopp å fremstille den tynnelinjen mellom det man kan omtale som «godt» og «ondt»:

The line between good and evil (which privileged people like to think is fixed and impermeable – with them on the good side and others on the bad side); I knew that line was movable and permeable.[8]

Zibardos fangeeksperiment var utført som et realistisk rollespill der en gruppe fikk rollen som fangevoktere og en annen gruppe fikk rollen som fanger. Eksperimentet skulle opprinnelig vare i to uker, men måtte avsluttes etter seks dager grunnet fare for deltakernes sikkerhet. Flere av ”fangevokterne” hadde opprinnelig utrykt at de ikke var i stand til å skade eller nedverdige andre mennesker, men på bare få dager tok de del i nettopp en slik behandling av ”fangene.”

Felles for både fangevokterne og fangene var at de raskt mistet sin opprinnelig identitet og selvbilde, og de tilpasset seg raskt den nye normen om forventet adferd som eksperimentet frembrakte. Mennesker har en grunnleggende søken etter å skape et eget selvbilde, og handle i samsvar med dette. Zimbardos eksperiment viser at menneskets selvbilde er flytende og foranderlig i tråd med omgivelsenes innflytelse. Dette er et avgjørende moment i forsøket på å forstå ideologisk motivert massevold.

I spesielt den vestlige verden har tradisjonelle ideer basert på opplysningstiden idealer stått sterkt. Som Øystein Sørensen skriver i Drømmen om det fullkomne samfunn representerte grusomhetene i første verdenskrig på mange måter et brudd med doktrinen om individuelle rettigheter som hadde preget det 19. århundre, både blant intellektuelle og i folkedypet.[9] Etter andre verdenskrig har imidlertid den liberale idétradisjonen en inkarnert renessanse i den demokratiske og kapitalistiske verden – illustrert med menneskerettighetserklæringen. Vi som er vokst opp i Norge – et land med sterkt fokus på likestilling, sosial likhet og individets ukrenkelige verdi – eller i andre land der individualismen står sterkt vil vanskelig kunne forstå grusomhetene i det 20. århundre uten å forstå at vår egen moral i stor grad er formet av vår kultur.

Dersom man aksepterer at moral er en kulturell konstruksjon, vil følgelig menneskets oppfatning av rett og galt – hvordan man bør forholde seg til virkeligheten – variere. Et sterkt fokus på individuelle rettigheter vil også medføre et sterkt fokus på individets ukrenkelige verdi. I kulturer hvor denne individualistiske tankegangen står sterkt, vil mennesket tidlig utvikle en egen identitet og anse seg selv som et selvstendig vesen. Det er naturligvis ikke kun det som løst omtales som vestlig idetradisjon som fremmer menneskets selvbilde som et individ som i stor grad er avgrenset fra kollektiver. Den kommersielle oppblomstringen, for eksempel, driver også frem et syn på mennesket som grunnleggende mangfoldige, basert på ideen om at individer har selvstendige ønsker og behov. Hvis man søker å forstå adferd i ulike kulturer, må man også erkjenne at denne individualistiske tankegangen langt fra er noe naturgitt i menneskelig sammenheng.

Dette er essensielt for å forstå voldelige fenomener. I mer kollektivistiske kulturer er det langt vanligere å snakke om at familiemedlemmer har vanæret familien enn blant sekulære nordmenn. I ytterste konsekvens kan det å vanære familien få utslag i æresdrap, et kulturelt fenomen som har forekommet ved tilfeller også i Norge innad i familier som har opphav fra Midtøsten. I slike tilfeller er det innlysende at individet i liten blir betraktet som et selvstendig individ som står ansvarlig for egne handlinger. Dette er et eksempel på hvordan mennesker kan handle når individers identitet er uløselig knyttet til et kollektiv, slik som en familie. Når man identifiserer sitt eget selvbilde primært gjennom en gruppe, vil et medlem i gruppens handlinger direkte anses som en handling som påvirker en selv.

Kollektivistisk ondskap
Fenomener som æresdrap kan direkte knyttes til totalitær tankegang, især ideologier som nasjonalsosialismen og kommunismen, som, formodentlig, fremfor alt kjennetegnes ved deres sterke anti-individualisme. Et vesentlig kjennetegn ved denne formen for kollektivisme er at individet kun har verdi innad i en bestemt gruppe. Elementer som ikke tilfredsstiller dette felleskapets idealer blir ansett som en trussel. Den selverklærte sosialisten og propagandaministeren i Nazi-Tyskland Joseph Goebbels, oppsummerte den anti-individualistiske dyden slik: ”To be a socialist is to submit the I to the thou; socialism is sacrificing the individual to the whole.”[10] Både i Sovjet og i Nazi-Tyskland ble individets verdi kraftig brutt ned gjennom de kollektivistiske idealer som Goebbels utrykker.

Kollektivisme som utgangspunkt for et ideologisk system kan ta mange varianter. Felles er at individets verdi blir underlagt gruppen, enten det dreier seg om familien, nasjonen, rasen eller arbeiderne. Den private sfære blir følgelig sett på som smålig og ubetydelig; et hvert moralsk menneske skal kjempe for noe større enn sitt eget liv, derav ofre sine egne interesser til fordel for felleskapet.

Begrunnelsen for dette er at det er det bestemte kollektivet som representerer det gode, mens det som havner utenfor dette avgrensede felleskapet følgelig er ondt. Et bestemt skille mellom godt og ondt er, som vi har sett ovenfor, ikke begrenset til totalitære ideologier. Men totalitære ideologier skiller seg imidlertid ut ved deres konsekvente ensretting i moralske doktriner. Dette kan direkte sees i relasjon til totalitarismens anti-individualistiske grunnlag; dersom individet ikke har verdi som et selvstendig vesen utenfor gruppetilhørigheten, vil kulturell pluralisme følgelig være galt. Menneskets korrekte byggverk vil med andre ord bli ufullstendig dersom individene står fritt til å skape byggesteinene. Den totale moralske virkeligheten befinner seg innenfor i ”nasjonens” eller ”felleskapets” definerte doktriner. Et hvert individ som befinner seg innenfor gruppen har dermed en plikt til å fremme gruppens interesser, slik at det fullstendige og enhetlige byggverket kan reises.

Kommunismen og nasjonalsosialismen benytter seg konsekvent av ideen om at deres moralgrunnlag representerer det gode. Når individers identitet primært er knyttet til et felleskap og et sett med bestemte doktriner, vil både mennesker og ideer som havner utenfor dette felleskapet kunne oppfattes som en eksistensiell trussel ovenfor en selv. Det er enklere å legitimere massevold dersom det er en selv som er det reelle offeret. Sosialistisk tenkning, i forskjellige varianter, baserer seg i betydelig grad på en offermentalitet. Det blir utredet elementer som fungerer som undertrykkere og som dermed hindrer det gode holistiske felleskapet i å blomstre.

I kommunistisk litteratur fungerer kapitalister som undertrykkerne som stjeler arbeidernes overskudd, mens det primært er jødene i nasjonalsosialismen som har denne parasittrollen. Felles er at den undertrykkene parten (jøden, kapitalisten) egentlig er moralsk og intelligensmessig underlegen, noe som kan virke som et paradoks. Dette blir dog forklart med stereotypier om at kapitalisten og jøden egentlig er svindlere, som kanskje er flinke til å manipulere, men som er ute av stand til å gjøre et reelt sett med ærlig arbeid. Dette var en utbredt forestilling i Nazi-Tyskland og Sovjet, og også i andre land med fascistiske innslag. Frivillige avaler og fredelig sameksistens blir beskrevet som en konspirasjon, der arbeiderne eller rasen egentlig blir behandlet som slaver.

Kollektivistisk tenkning kan naturligvis ta mange former, og mange vil følgelig hevde at kollektivistiske idealer i utgangspunktet representerer noe grunnleggende godt. Altruismen, som moralsk doktrine, baserer seg på ideen om at det er en dyd å ofre egne interesser for å fremme interessene til andre mennesker. Dette har naturligvis potensialet for å lede til mange fine utslag, men det er et grunnleggende faremoment ved å gi avkall på sitt egoistiske ”jeg”. Ved å gi avkall på egne rasjonelle interesser, er veien til å underlegge seg andre menneskers dominans meget kort. En fellesnevner med totalitære ledere er deres massive kamp for å nettopp få individer til å gi avkall på sine egne ønsker til fordel for en større visjon. Både nasjonalsosialismen og kommunismen, som utrykt i det tjuende århundre, begrunnet grusomhetene deres med en form for pliktetikk og med altruistiske dyder.[11]

Konklusjon
Denne teksten har forsøkt å dele noen tanker rundt det sosiologiske aspektet ved massevold. Grunnen til at utgangspunktet havnet på nasjonalsosialismen og kommunismen er fordi at disse intellektuelle idealene resulterte i de klareste tilfellene av folkemord i det tjuende århundre.

Til tross for likheter diskutert ovenfor, representerer nazismen og kommunismen grunnleggende motstridende elementer – selv om filosofiske grunnlaget korresponderer mer enn det som gis utrykt for i moderne akademia. Denne teksten har argumentert for at begge ideologiene er varianter av sosialismen; begge ideologiene fremmet individuell gruppeunderleggelse gjennom kollektiv eierskap og økt statlig engasjement. Nasjonalsosialismen kan imidlertid i utgangspunktet kan karakteriseres som ”sentrumsekstrem” i dens utførende politikk, både fordi den til en viss grad respekterte den materielle eiendomsretten, hierarkiske samfunnsstrukturer og fordi den var sterkt anti-kommunistisk.

Utgangspunktet for teksten har vært å se på de grunnleggende kjennetegnene ved totalitær ideologi, deres appellerende kraft og hvordan totalitær ensretting resulterer til en sterk kollektivtilhørighet. Språkets potensial er helt sentralt i den intellektuelle kampen, og totalitær kampstrategi benytter seg av et svært farget språk for å knytte assosiasjoner til begreper de benytter. Teksten argumentere videre for at det er bestemte ideer som påvirker menneskelig oppfattelse. Mennesket er grunnleggende sårbart ovenfor innflytelse, og det blir således alt for simpelt å snakke om godt og ondt som en avgrenset fenomen. Avslutningsvis ble det argumentert for farene ved kollektivistiske idealer. I individualistiske kulturer vil mennesket ha en større tilbøyelighet til å identifisere seg selv som et avgrenset individ. Og med et individualistisk idégrunnlag vil det bli vanskeligere for maktsyke politikere å begrense frihet og begå maktovergrep.

* Her kan det innvendes at det at settes et likhetstrekk mellom ”ideologi” og ”verdensanskuelse”, og resonnementet kan følgelig kritiserer semantisk. Det blir imidlertid argumentert for at de to nevnte begrepene inneholder grunnleggende likheter.

** Dette betyr naturligvis ikke at alle mennesker forsøker å få innlegg på trykk i Aftenposten, men dersom noen utfordrer vårt vitenskapelige og moralske grunnsyn vil vi reagere med en emosjonell respons – eksempelvis hvis noen uttaler at det er idiotisk å ikke tro på en Gudommelig skaper ovenfor en ikke-religiøs, eller at noen argumenterer for den moralske legitimiteten av overfall.

*** Dette poenget er relatert til det Jonathan Glover (2001) omtaler som Moral Identity: Man formulerer et sett med prinsipper som man identifiserer seg med og dette former vårt selvbilde (vårt ”byggverk”). Selv om det oppstår en distanse mellom personer med ulike ideologier – eksempelvis mellom mennesker fra ulike kulturer – er det, naturligvis, ingenting som intuitivt medfører konflikt. For eksempel, to personer med forskjellig religion kan ha en felles ideologisk ”grunnbyggestein” om at man skal utvise toleranse ovenfor andre menneskers religiøse livssyn.
[4] Her må det påpekes at kommunismen har tatt svært mange former, og stått meget sterkt i land som Kambodsja og Kina.
[5] Lindner, ”Ydmykelse…” s. 115
[6] Ibid, 116
[7] Kahnemann, Thinking… s. 200
[8] Zimbardo, ”On the psychology…” 18:21-18:53 (TED video)
[9] Sørensen, Drømmen… s. 18
[10] Bernstein, Capitalism… s. 67
[11] Glover, Humanity, s. 311

Litteraturliste
Evelin, Lindner ”Ydmykelse, ydmykhet og demokrati”. I Folkemordenes Svarte Bok, Bernt Hagtvet (Red.), side 113-126. Universitetsforlaget, 2. Opplag, 2008.

Sørensen, Øystein, Drømmen om det fullkomne samfunn. Aschehoug, 2. Opplag (2012).

Glover, Jonathan, Humanity – A Moral History of the Twentieth Century. Pimlico (2001).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s