Quo vadis: Den republikanske styrkeprøven

Ulike fraksjoner i The Grand Old Party skaper indre spenninger i partiet. Interessentene er mange, og det hersker stor uenighet om partiets strategi frem mot presidentvalget i 2016.

Finanskrisens utbrudd har skapt et stemningsskifte i det politiske landskapet i USA. Sentralt står økt misnøye mot etablerte politikk og krav om strukturelle forandringer, ikke akkurat uvanlig i nedgangsperioder. Den ideologiske utviklingen er dog mer sammensatt enn økonomi, og røttene stikker dypere enn finanskrisen. Raske teknologiske endringer og tettere globalisering, som har akselerert siden nittitallet, har ført til at mange amerikanere brått våknet til et annerledes verdensbilde enn de helst hadde sett for seg.

Den amerikanske venstresiden fikk et momentant løft etter Bush-årene hvor ønske om å regulere grådighetskulturen sto sentralt. Mistroen med reguleringsstaten fikk derimot økt fotfeste med Obamas nasjonale inntreden. Det konservative Amerika forente seg i ønske om å kaste ut annerledes-presidenten, og forestillingen om å gjenopprette Amerikas storhet. Polariseringen mellom republikanerne og demokratene har gitt utslag i et tidvis fraværende samarbeidsklima i Capitol Hill. Mye av dette kan derimot forklares med den indre spenningen som har oppstått i det republikanske partiet. Det foregår en ideologisk krig blant republikanerne som vil ha stor betydning for presidentvalget i 2016 – og for partiets fremtid.

Etablert radikalisering eller et forbigående opprør?
George W. Bush ble innvalgt som USAs 43. president som en selverklært sosialkonservativ – en ”compassionate conservative”, som han formulerte det. Betydningen av compassionate indikerte kristne grunnverdier som åpnet opp for en stor og betryggende statsmakt, en skånsom kraft til administrasjonens ellers sterke tro på markedsøkonomien. Med patriotisme i vinden seilet Bush inn til sin andre presidentperiode. Framtidsutsiktene så lyse ut partiet. Fire år, to mislykkede kriger og én finanskrise senere reverserte bølgen til en kollektiv misnøye mot Bush-administrasjonen. Tiden var moden for en karismatisk Illinois senator som oppnådde et valgskred.

 USAs velgermasse kjennetegnes av partilojalitet og forutinntatte politiske holdninger. Til tross for dette har det amerikanske demokratiet generert mange innovative politiske kandidater og skarpe omstillinger i opinionens tydelige utrykk for sin misnøye. Obamas oppslutning sank kraftig tidlig i hans første presidentperiode. Den politiske virkeligheten lammet valgkampens idealisme; outsideren som var blitt innvalgt for å rydde opp i Washington ble en integrert del av det politiske spillet. En svekket høyreside mobiliserte seg i et solid comeback på den nasjonale arenaen. I mellomvalget i 2010 tapte demokratene flertallet i Representantenes hus og en generasjon Tea Party-kandidater ble valgt til både Senatet og Huset.

 Fremveksten av Tea Party-bevegelsen blåste liv i debatten om myndighetenes legitime rolle, samtidig som Obama-skepsis fungerte som en magnet for misfornøyde konservative. Blant den konservative grasrotbevegelsen holdt mange også det republikanske partiet ansvarlig for Amerikas strukturelle problemer, ikke minst gjennom å favorisere særinteresser fremfor vanlige lønnsmottakere. En utbredt oppfatning var at Bush-administrasjonens moderate linje var ansvarlig for den kraftige økningen i offentlige utgifter og den påfølgende gjeldsbyrden.

En markant høyredreining har riktig nok forekommet innad i det republikanske partiet, men bortsett fra en unison skepsis til Obama-administrasjonen er det lite som forener paritets mange og til dels motstridende fraksjoner. Det hersker stor usikkerhet rundt hvilken profil republikanerne må innta for å oppnå flertall, lovgivende og utøvende, særlig etter nederlaget i 2012.

Vi har det litt bedre, takk
Are you better off than you were four years ago?, spurte Mitt Romney regelmessig under sin presidentkampanje. Han adopterte dermed det velkjente retoriske spørsmålet som Ronald Reagan stilte i 1980 mot sittende president Jimmy Carter. Spørsmålet hadde derimot ikke den samme tyngde i fjorårets presidentvalg.

Den økonomiske resesjonen og en fornemmelse om USAs globale tilbakegang preget presidentvalget i 2012. Således var det likheter mellom valget mellom Romney og Obama og valget mellom Ronald Reagan og Jimmy Carter. Likheter til tross, tilstanden i USA var annerledes i 1980 enn i 2012. Obama ble ingen Carter. Tydeligvis hadde velgerne det bedre enn for fire år siden, i det minste tilstrekkelig fremtidstro til å tildele Obama fire nye år. Romney var heller aldri noen Reagan.

Å tape mot en sittende president er i utgangspunktet udramatisk. Etter en eksentrisk valgkamp, nominerte republikanerne den moderate forhåndsfavoritten. Romney ble av republikanske insidere ansett som den beste muligheten til å beseire Obama i et valg som ble beskrevet som et veiskille mellom en videre venstredreining eller en retur til tradisjonelle amerikanske verdier. Det store hodebryet for republikanske strateger er imidlertid den dårlige oppslutningen blant tre sentrale velgergrupper: kvinner, unge, og minoritetsvelgere. I det skiftende demografiske landskapet peker analytikere på at det ikke er nok å få et klart flertall av hvite velgere for å vinne presidentvalg fremover.

Høyresidens identitetskrise
Målet om å gjøre Obama til ”a one-term president” forente partiet før presidentvalget. I ettertid har derimot den politiske polariseringen i partiet gitt utslag i en rekke interne stridigheter. Partiets lederskap har støttet kandidater som i stor grad styres av tilbud og etterspørsel for å maksimere partiets vinnersjanser. De mest konservative kandidatene anses for å være i utakt med den helhetlige velgermassen. Partiets høyreside slår tilbake ved å anklage moderate republikanere for å inngå kompromisser som strider mot amerikanernes grunnlovfestede friheter.

Denne interessekampen har fått spesielt utslag i årets budsjettstrid. Uenigheten gikk på hvorvidt partiet skulle inngå et skatteforlik med demokratene og størrelsen på budsjettkuttene. Partiets konservative fløy nektet å forhandle fra en posisjon som de anså ga Obama og demokratene for mye.

I begynnelsen av året forsøkte 25 republikanske Kongressrepresentanter i Freedom Caucus, anledet av Justin Amash, å avsette deres egen flertallsleder i Representantenes hus, John Boehner, etter at han hadde fjernet ”illojale” høyreorienterte partimedlemmer fra sentrale komiteer i kongressen. Amash omtalte lederskapet i partiet som ”skandaløst”, men det som ble omtalt som et ”kupp” ble forhindret i siste øyeblikk da ett av medlemene trakk seg fra planen.

Karl Rove, visestabssjef for Bush, gikk på sin side aggressivt ut mot Tea Party-bevegelsen denne måneden da han lanserte The Conservative Victory Project, en Super PAC med formål om å støtte de republikanske kandidatene med størst vinnersjanser. Dette har blitt ansett for å være en krigserklæring mot partiets høyrefløy, som Rove mener er en bremsekloss for å oppnå republikansk flertall. Konservative kommentatorer har svart på tiltalen, blant annet kalte nettstedet redstate.com Roves prosjekt for ”en slange i det republikanske gresset”.

party crashers
Time Magazine 8. november 2010

Høyresidens identitetskrisen utspiller seg i en åpen konflikt blant sterke sterke røster, fra sosialkonservative til liberalister. Innenfor mangfoldet av republikanske stemmer foregår det intense debatter rundt de verdimessige holdninger partiet skal ha til innvandring, kvinner, religion, forsvars- og utenrikspolitikk. Blant republikanske eliter er det bred enighet om at en del verdispørsmål må modereres for å være konkurransedyktige blant ikke-hvite, kvinner og den yngre garde for å kunne vinne presidentvalget 2016. Men blant den harde kjernen av konservative grasrotsaktivister begynner stadig flere å tvile på elitene som bidro til å gi dem de moderate men mislykkede kandidater som Mitt Romney og John McCain.

Quo Vadis; hvor går du hen?
Det hviskes om en redningsmann. Blant blåkledde arbeidere og mektige forretningsmenn, fra Joe’s Grill i Jacksonville til Wall Streets dypeste korridor. Bak kulissene i Capitol Hill til forsiden av Times. Er han sømmelig og samlende, eller kompromissløs og splittende? Lover han å ikke øke offentlig utgifter? Kommer han til å holde det? Vil han skape vekst og stabilitet? Kan han sjarmere damene og falle i smak hos minoritetsvelgere? Vil han heller maksimere oppslutningen blant kjernevelgere? Tror han at jorden er eldre enn seks tusen år? Vil han sørge for trygghet blant fiender? Hvem er han, hvor er han og når vil han komme?

Det snakkes om å finne den republikanske sjelen. Fra selverklærte pragmatikere som John Huntsman til ytterliggående liberalister som Rand Paul. Det konservative Amerika ser til en ny Reagan. En kandidat som kan skape optimisme og gjenreise Amerikas styrke, og samtidig generere bred folkelig appell.

Republikanerne er nødt til å nominere en kandidat som tilfredsstiller den høylytte høyresiden. Det må dog være en kandidat som kan vinne valget. Partiets egne varierte velgersegmenter må kunne stille seg bak politikken. Men for at å oppnå flertall på 270 valgmenn er kandidaten nødt til å tiltrekke nye velgere som ikke allerede er GOP-lojale. Hvilken kandidat dette blir avhenger av en rekke faktorer. Utfallet av de pågående stridighetene i partiet og USAs utvikling, spesielt økonomisk, de neste fire årene blir avgjørende.

Dersom amerikanerne skal stemme frem radikale forandringer, må de føle at de har mindre å tape enn de potensielt kan tjene. Med andre ord, hvis økonomien stabiliserer seg er det lite sannsynlig at Amerika vil stemme frem en Tea Party-yndling. Hvis de nominerer nok en moderat sentrumskandidat må han være karismatisk og nytenkende. For de som sympatiserer med The Grand Old Party er én ting sikkert. Nederlag i 2016 er ikke et alternativ.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s